“Sirkelens ende”- Tom Egeland

ende.bmp

I ly av ”Da Vinci-koden” kom det ut mange romaner over det samme temaet: Tenk om det fantes noe som rokket ved hele vår forestilling om Jesus som Guds sønn.

Dan Brown, forfatter av boken, ble anklaget for plagiat. Det som er litt morsomt, og som jeg også synes er litt underfundig, er at vår egen Tom Egeland, lenge før ”Da Vinci-koden” kom ut på markedet, utga en roman over det samme temaet, ”Sirkelens ende”. Disse bøkene har, underlig nok, flere likhetstrekk, som f.eks en albino i en sentral rolle i romanens historie.Når det er sagt, må jeg si, etter å ha lest de begge to, at Egeland er hakket hvassere, finurligere og mer spennende enn Brown. Han har skåret bort Hollywood, og lagt scenarioet til Værnes kloster. Han er spennende og engasjerende. Uten å røpe for mye av handlingen, for jeg håper som sagt du har lyst til å lese romanen, må jeg si at han etterlater seg et fabelaktig stykke spennende historie. Tommelen opp for Egeland!

“Labyrinten”

lab.bmp

Dette er nok en roman som føyer seg inn i rekken av historiske kriminalromaner som spinner rundt den Hellige Gral. Her veksles mellom nåtid og fortid, og som Mosse vever godt sammen. Jeg synes kanskje romanen til tider var rett og slett kjedelig, litt fordi denne historien har jeg jo lest så mange ganger før, i forskjellige varianeter (DaVincikoden, Sirkelens Ende- for å nevne noen). Jeg synes ikke forfatteren bringer noe nytt til denne sjangeren. Det var en grei roman å pløye gjennom, men den ga meg ikke de store leseopplevelsene. Dessuten hadde den vanskelig med å engasjere meg som leser i historien som ble rullet opp. Jeg håper Mosses nye romane er hakke kvassere enn denne, for “Labyrinten” imponerer ikke.

“Liljer fra Jerusalem”

liljer.bmp

Denne romanen ble lagt inn på ipoden før vi dro på vinterferie. Jeg kjenner ikke til forfatteren fra før, men jeg ble litt fanget av tittelen på boken, så derfor tok jeg den med. Mine forventninger var heller små, men heldigvis ble jeg kjapt gledelig overrasket. Dette en en type krim som stiller seg i samme rekke som “Da Vinci-koden”, “Sirkelens ende”, “Vaktens poktere” og “Den siste tempelridder”, hvor man etter hvert som kriminalhistorien utvikler seg, skjønner at det som er sakens kjerne er noen skrifter eller arkeologiske funn som vil rokke ved dogmene, de åpenbarte sannhetene, til de tre store monoteisksiske religionene. Det som gjorde at jeg ble sjarmert av denne romanen, og ganske raskt ble sugd inn i fortellingen, var at den stadig skiftet synsvinkel, og det var overraskelser rundt hver hjørne. Slutten var like spennende som jeg hadde håpet, og til å være en kriminalroman, griper den leseren hardt ved hjerterota. Man blir rett og slett litt lei seg, når siste ord er lest. Jeg tror nok jeg skal spore opp flere av romenen til Gert Nygårdshaug, så får jeg håpe at de også byr på like givende leseropplevelser som “Liljer fra Jerusalem.”

“Paktens voktere” – Tom Egeland

vokter1.bmp

Nå har jeg lest siste roman til Tom Egeland, og jeg må nok enda en gang ta av meg hatten og bøye meg i støvet. Dette er en roman som er spennede og mystisk, og morsom, og ikke minst underholdende fra første side. Igjen møter vi Bjørn Belto (“Sirkelens ende” ) arkeologen som oppdager og avdekker intrikate hemmeligheter og koder som strekker seg tilbake til Snorres Island, og vi følge med i hans reise gjennom symboler, mennesker og utgravninger, for å tilslutt få løst oppdraget.

Jeg liker jo godt Egenlands skrivestil, hans språk og lune humor. Men før man gir seg i kast med denne romanen, bør man kanskje ha lest den forrige, slik at man får mest mulig ut av “Paktens voktere”. Det er flere referanser til “Sirkelens ende”; og forfatteren setter det nesten som en forutsetning at man har lest den romanen.

God leselyst! La deg rive med i en verden av symboler og mystikk. Dan Brown; gå hjem og vogg. Du klarer dessverre ikke å handle opp med Egeland.