“Engelen på det syvende trinn” Frank McCourt

Frank McCourt er en forfatter jeg har sett i bokhyllene lenge, men ikke lest en eneste side av. Dette var helt til jeg var på vinterferie med familien. Min far hadde kjøpt den, og lurte på om jeg ville ha ”en engel på syvende trinn”. ”Jaja”, tenkte jeg, ”jeg kan da alltids lese litt i den, for å ikke virke for avvisende.” Så begynte min ferd inn i McCourts barndom. Med hans enorme fortellerglede og levende språk, drar han leseren inn i sin historie, og man blir grepet av den. Han presser deg til ta et standpunkt, for man kan ikke lese en slik roman med likegyldighet. Man blir nødt til å engasjere seg, og gjøre seg opp en mening

Dette er første roman i en triologi. Selv om bøkene er McCourts selvbiografi, skriver han levende. Han tar oss med til Irland, til alkoholisme, til fattigdom, til nedverdigelse, til å være nederst på rangstigen, hvor alt bare virker håpløs og hvor man lever fra hånd til munn. Man blir beveget og rørt av personene i boken, og han viser hele menneskets sider, både gode og dårlige.

Det er ikke ofte jeg gråter fordi jeg ser en film men en trist slutt ellers leser noe som rører meg langt inn i ryggraden, men denne romanen har endret det. Jeg måtte legge den fra meg flere ganger, for jeg visste ikke om jeg ville klare å fullføre den. Den er rå og brutal, hvor alt av dikkedarer er skåret vekk, og man står tilbake med råmateriale som får den hardeste arbeidskar til å bli litt fuktig i øyekroken. Jeg gråt fordi barna er, uskyldig i den situasjonen de blir født inn i, og at det er svært lite de kan gjøre med den. Jeg gråt fordi jeg ble sint på McCourt for at han kunne fortelle om sine søskens dødsfall på en så lite innpakket måte han gjør det på, fordi man får slengt realiteten midt i ansiktet. Jeg gråt fordi jeg ble frustrert over farens svik, over hans egoisme og unnskyldende atferd. Nå ligger bok nr 2, ”Ja, så menn” og venter på at jeg skal åpne den. Jeg håper jeg blir like beveget, rørt, forbannet, frustrert, og latterfull, som når jeg leste ”en engel på syvende trinn”. Jeg vil kanskje føre også denne romanen på listen over fem bøker jeg skulle ønske jeg kunne lese på nytt for første gang. Det er lenge siden en roman har tatt innersvingen på meg, lik denne har gjort. Har du bein i nesa, og tåler en støyt, bør du lese denne romanen. Forestrekker du romantiske avslutninger med prinser i solnedgang, bør du kanskje ta en kikk i hylla på Narvesen i stedet..
McCOurt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *