Juletrefestenes kretsløp

For mange år siden, da jeg var liten jente, hvor en godteripose fra en utkledd mann i nissedrakt, var det som jeg nesten kunne kalle mitt utopia, var juletrefestene høydepunktet jeg så frem i mot, etter at gavene var åpnet 24 desember. Det var gjennom juletrefestene at man holdt liv i julestemningen, selvom juletreet for lengst var båret ut. Jeg husker forventningene til kvelden, til gangen rundt det litt slitne og tørre juletreet, men kurver og kuler som hang på halv tolv. Gjennom stolleken og fiskedam hang hele kveldens høydepunkt i luften; når kom julenissen?

Etter hvert som jeg ble eldre, forsvant noe av juletrefestenes magi sakte men sikkert bort. Disse magiske festene i julens bakrus, ble noe som bare skulle overståes for å få en godtepose eller to, hvis man kunne lure “nissen” litt.  Å være med på lekene var for barnslig, man satt på sidelinja og observerte ungene som løp rundt stolene, selvom man innerst inne gjerne skulle ha vært med, fått lov til å være barn bittelittegranne lengre.

Når man selv får barn endrer perspektive seg voldsomt. Og juletrefestene kommer igjen som en naturlig del av det å få barn. I dag skal vi på juletrefest for første gang, og jeg kjenner forventningene være der, ikke for meg selv, men på vegne av junior. Kommer han til å forstå dette med julenisse, gang rundt juletreet, stolleken og godtepose? Nå er det ikke jeg selv som er deltaker, jeg har gitt stafettpinnen videre. Nå er det jeg som skal være den overivirge foreldreren på sidelinjen med kamera som desperat prøver å knipse noen blinkskudd av poden.

Kanskje kommer magien tilbake i kveld, for oss alle? Forventningene mine er iallefall høye nok.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *