Blog Archives

“Lean mean Thirteen” av Janet Evanovich

13.bmp

Da er jeg endelig ferdig med foreløpige siste roman i serien om Stephanie Plum, og som alltid var det en fornøyelig reise. Den er lekende lett, underholdende og morsom, samtidig som den er engasjerende, med andre ord, perfekt bok til lystlesing! Hvis man ønsker en dypgående roman som tar for seg meningen med livet og veier til indre sjelsliv, bør man snuse på en annen forfatter enn Janet Evanovich. Men trenger vi ikke alle litt hverdagsflukt og noe som er ren underholdning? Det er en fornøyelse å følge frøken Plum og hennes uheldige forhold til biler som eksploderer, hennes evne til alltid å være på feil sted til feil tid, og ikke minst, mennene i hennes liv, Ranger og Morelli. Grandma Mazur, hennes noe spinnville bestemor, som drar sin datterdatter med på begravelser hvor det er åpne kister, er jo også et høydepunkt.

Jeg gleder meg uansett til roman nr 14 dukker opp på amazone, og frem til da, skal jeg kose med med den sist boka i Full blast-serien.

“Full tilt”- Janet Evanovich

tilt.bmp

Det er jo en kjensgjerning at jeg er svak for Janet Evanovich sine bøker. De er underholdene, morsomme og fornøyelige, men dog, ikke så veldig dype. Når jeg har behov for hverdagsflukt,hvor alvoret tar en pause, stikker jeg inn i Evanovichs merkelige verden. Hun har to hovedserer, hvor “Full Tilt” er første bok i den ene.

Romanen handler om Jamie som eier en avis, og klarer, ved hjelp av Max Holt, mannen med pengene og broren til hennes bestevenninne, å få det til å gå rundt. I hver bok er det ofte en krimsak som må løses, og paralellhistorien om Jamie og Max går ved siden av. Bøkene bør leses på engelsk, for det går så tregt med å få dem oversatt. Jeg gleder meg iallfall til å følge Jamie ( ja jeg har lest de tre neste bøkene om henne, så jeg har en ide om hvordan det går) fremover i sin litt underfulle og merkelige univers.

Takk for at du skriver gode jentebøker med humor, action og selvironi, Janet E!

“Sirkelens ende”- Tom Egeland

ende.bmp

I ly av ”Da Vinci-koden” kom det ut mange romaner over det samme temaet: Tenk om det fantes noe som rokket ved hele vår forestilling om Jesus som Guds sønn.

Dan Brown, forfatter av boken, ble anklaget for plagiat. Det som er litt morsomt, og som jeg også synes er litt underfundig, er at vår egen Tom Egeland, lenge før ”Da Vinci-koden” kom ut på markedet, utga en roman over det samme temaet, ”Sirkelens ende”. Disse bøkene har, underlig nok, flere likhetstrekk, som f.eks en albino i en sentral rolle i romanens historie.Når det er sagt, må jeg si, etter å ha lest de begge to, at Egeland er hakket hvassere, finurligere og mer spennende enn Brown. Han har skåret bort Hollywood, og lagt scenarioet til Værnes kloster. Han er spennende og engasjerende. Uten å røpe for mye av handlingen, for jeg håper som sagt du har lyst til å lese romanen, må jeg si at han etterlater seg et fabelaktig stykke spennende historie. Tommelen opp for Egeland!

Bokormens ønskeliste

Bøker jeg vil lese:

  • Liza Marklund ”Livstid”
  • Anne Holt ”1222”
  • Anne B. Ragde: ”Ligge i grønne enger”
  • Jo Nesbø ”Snømannen”
  • Khaled Hosseini  “Drageløperen”
  • Markus Zusak: ”Boktyven”

Så da er det bare å brette opp armene og starte. Håper jeg får tid til å komme meg gjennom disse. Hvis ikke, må jeg kanskje ty til lydbøker til og fra jobb..

“Eremittkrepsene”- Anne B. Ragde

kreps.bmp

Da har jeg omsider lest bok nummer to i serien om brødrene fra Neshov i Trøndelagen, og jeg likte romanen godt. Ragde skriver frodig og variert, og man må ikke ha professorgrad i en eller annen underfundig vitenskap, for å få med seg innholdet. Hun skriver for grasrota. Jeg koste meg så med romanen, at skuffelsen var stor, da den sluttet i intet. Selvom sagaen ikke er sluttet, og bok nr 3 er i salg nå, ble jeg litt småsint da den endte så brått. Jeg forventer at når jeg leser en roman at den har en form for avslutning som ender historien på en måte, uavhengig om det kommer en etterfølger eller ikke. Det ble nesten som å lese et utdrag av en roman i norsk ukeblad, hvor man må på neste kapittel til neste utgave. Desverre Ragde, av prinsipp fordi jeg følte meg sveket og bedratt, er jeg nå usikker på om jeg kommer til å lese neste bok du har skrevet.

“De beste blant oss”-Helene Uri

uri

Da har jeg kommet meg gjennom min første roman av Helen Uri, og tilbake sitter jeg med litt blandede følelser. Jeg vet ikke riktig helt hva jeg skal si om denne boken, men en ting kan ikke feies under en stol; dama har peil. Hun skriver med humor og kunnskap, og har noen brilliante formuleringer. Selv om jeg føler meg litt snytt over slutten, og sitter tilbake med følelsen av ”var dette alt?!”, hadde jeg stor glede av fortellingen.

Handlingen er lagt til Blindern og språkforskmiljøet der, og vi møter flere av de som arbeider ved instituttet for futuristisk lingvistikk. Man lærer mye om hva disse menneskene beskjeftiger seg med, selv om det for noen kanskje kan virke litt for fjernt. Hun skildrer menneskene så vel som miljøet med entusiasme og innlevelse. Hun lar oss virkelig bli kjent med menneskene hun presenterer for oss. Selv om det er først på sluttet av intrigene blir komplett, og det er litt for mange veier til Rom, synes jeg hun leverer en underholdende roman.

“Mannen som døde som en laks” – Niemi

untitled.bmp 

Herr Niemi leverer nok en gang varene. Han skriver godt og levende, og ikke minst med en svart undertone av humor. I denne romanen er det en krimsak som er utgangspunktet for handlingen, men den brilliante finne vet å sette flere saker på dagsorden, enn bare å få løst krimgåten. Han drar linjer tilbake i historien, hvor Finland stilling blir trukket frem, og hvordan barn ble tvunget til å lære svensk og ikke finsk, og hvilke etterspill dette har fått for de kommende generasjoner. Språket er frodig og variert, og han gir liv til de personene som han tar med seg i sin historie(r).

Jeg ser frem til neste roman fra Niemi. Denne romanen fortsetter litt der ”populærmusikk fra Vittula” slapp, så jeg håper at han fortsetter å skrive fra Tornedalen.

“Harry Potter and the deathly hallows “- J. R Rowling

potter

Jeg har hatt denne boken liggende en stund, men grunnet flytting og oppussing, tok det litt tid før jeg fikk funnet roen til å åpne den.
Hvordan skal man skrive om boken, uten å røpe plot, hvem som dør, hva som skjer, og om unge Potter, som nå er blitt 17 år og myndig, klarer eller ikke klarer å beseire Voldemort, vet jeg ikke, så derfor less is more 😉
Jeg må si at Rowling har klart å fullende sagaen om Potter og hans venner med stil. Det eneste som jeg syntes var negativt med romanen, var at jeg synes at den o’store kamp, ikke helt lever opp til forventningene. Det er som om du forventer at det skal komme et kjempesmell, og så kommer det bare et lite pfft.Uansett, det har vært en fornøyelse å følge Harry gjennom disse bøkene, og jeg er glad det er slutt nå, for jeg vet ikke hvor mye lenger Rowling kunne ha utnyttet sitt plott, uten at det skulle blitt for langdrygt, patetisk og platt.

“Berlinerpoplene” Anne B. Ragde

bok

Da har jeg også blitt introdusert for Anne B Ragdes litterære verden. Og den var bedre enn forventet. Heldigvis. Jeg kastet meg ut i ”Berlinerpoplene” og hadde vel egentlig forventet en roman i husmorpornosjangeren, hvor fyldige og løsslupne bondetøser ruller rundt i høyet med selveste odelsgutten på gården, for så å bli gravid..
Men den gang ei. I stedet for bonderomantikk, møtte jeg en verden bestående av stae menn, homofile brødre og fødeklare griser. Ragde skrur klokken tilbake i tid, hvor man ikke måtte leve i nuet fordi noen forventet effektivitet, fordi jeg fortjente det. Her møter man en verden hvor det glasserte ytre ikke er det viktige, men de mellommenneskelige relasjonene. Hvorfor mor er så beinhard som hun er, hvorfor faren bare går rundt som en vims, alt har en grunn, og det blir avdekket etter hvert som man leser. Boken minner litt om en løk, hvor etter hvert blad kommer man litt nærmere kjernen. Dette var en såpass hyggelig og positiv opplevelse, så jeg har planer om å gi meg i kast med roman nr 2, Eremittkrepsene. Håper jeg blir like engasjert da også.

“Nobels testamente” Liza Marklund

bok

Dette er den siste boken til Liza Marklund om journalisten Annika Bengtzon. Nok en gang er det en krimsak som skal løses, og Flittiglise hjelper sin venn Q i politiet med å finne de riktige svarene. Nobels testamentet (som tittelen tilsier) har selvsagt en stor betydning for handlingen i romanen.
Jeg synes boken var spennende, men jeg ble meget skuffet over slutten (skal ikke røpe noe her, men bare nevne at jeg MÅ ha neste bok med en gang den kommer ut…). I denne romanen får vi også se mer til Annikas hjemmeliv, og hennes forhold til ektemannen Thomas, som ikke er like rosenrødt som jeg trodde. Hun klarer faktisk å engasjere meg, og det skjer ikke ofte når jeg leser krim. Jeg føler med hovedpersonen, og jeg kjenner hennes frustrasjon og irritasjon over en ektemann som ikke er tilstede mentalt, verken for henne eller barna. Jeg håper neste bok om denne jernkvinnen blir like bra og like spennende og like frustrerende. Tommelen opp for madame Marklund!

“Engelen på det syvende trinn” Frank McCourt

Frank McCourt er en forfatter jeg har sett i bokhyllene lenge, men ikke lest en eneste side av. Dette var helt til jeg var på vinterferie med familien. Min far hadde kjøpt den, og lurte på om jeg ville ha ”en engel på syvende trinn”. ”Jaja”, tenkte jeg, ”jeg kan da alltids lese litt i den, for å ikke virke for avvisende.” Så begynte min ferd inn i McCourts barndom. Med hans enorme fortellerglede og levende språk, drar han leseren inn i sin historie, og man blir grepet av den. Han presser deg til ta et standpunkt, for man kan ikke lese en slik roman med likegyldighet. Man blir nødt til å engasjere seg, og gjøre seg opp en mening

Dette er første roman i en triologi. Selv om bøkene er McCourts selvbiografi, skriver han levende. Han tar oss med til Irland, til alkoholisme, til fattigdom, til nedverdigelse, til å være nederst på rangstigen, hvor alt bare virker håpløs og hvor man lever fra hånd til munn. Man blir beveget og rørt av personene i boken, og han viser hele menneskets sider, både gode og dårlige.

Det er ikke ofte jeg gråter fordi jeg ser en film men en trist slutt ellers leser noe som rører meg langt inn i ryggraden, men denne romanen har endret det. Jeg måtte legge den fra meg flere ganger, for jeg visste ikke om jeg ville klare å fullføre den. Den er rå og brutal, hvor alt av dikkedarer er skåret vekk, og man står tilbake med råmateriale som får den hardeste arbeidskar til å bli litt fuktig i øyekroken. Jeg gråt fordi barna er, uskyldig i den situasjonen de blir født inn i, og at det er svært lite de kan gjøre med den. Jeg gråt fordi jeg ble sint på McCourt for at han kunne fortelle om sine søskens dødsfall på en så lite innpakket måte han gjør det på, fordi man får slengt realiteten midt i ansiktet. Jeg gråt fordi jeg ble frustrert over farens svik, over hans egoisme og unnskyldende atferd. Nå ligger bok nr 2, ”Ja, så menn” og venter på at jeg skal åpne den. Jeg håper jeg blir like beveget, rørt, forbannet, frustrert, og latterfull, som når jeg leste ”en engel på syvende trinn”. Jeg vil kanskje føre også denne romanen på listen over fem bøker jeg skulle ønske jeg kunne lese på nytt for første gang. Det er lenge siden en roman har tatt innersvingen på meg, lik denne har gjort. Har du bein i nesa, og tåler en støyt, bør du lese denne romanen. Forestrekker du romantiske avslutninger med prinser i solnedgang, bør du kanskje ta en kikk i hylla på Narvesen i stedet..
McCOurt

Fem bøker jeg skulle ha lest før første gang, igjen…

Denne romanen leste jeg da jeg gikk på ungdomsskolen. Egentlig burde man på den alderen lese jentebøker med rosa omslag og hjertedryppende og romantiske kyss. Men nei, jeg kastet meg ut i menneksets bestalitet. Bjørneboe skriver i denne romanen, om medisinske forsøk som ble gjort på fanger under den 2 verdenskrig. Grusom, beskrivende og fryktinngytende lesning. Jeg brukte mye tid sammen med pappa til å snakke og og analysere boka. Den ga grobund for mange timer samtale og diskusjon.

2. “Enke for et år” av John Irving

Roman som man ikke kan legge fra seg. Man draes inn i Irvings verden, hvor det som egentlig er fyfy, er helt normalt. Vanskelig å velge en av hans bøker til å komme på listen, men jeg synes denne står for meg litt spesiell. Jeg leste den som avveksling da jeg holdt på med min mellomfagsoppgave.

3. “Tordivelen flyr i skumringen” av Maria Gripe

Denne boken leste jeg da jeg gikk på barneskolen. Gripe er utrolig dyktig på å skrive om det paranormale, og jeg husker med gleder om hvordan jeg bladde om til neste side, med skrekkblandet fryd.

4. “Damenes detektivbyrå nr 1” av Alexander McCall Smith

Første roman i en rekke på felere. Møter en kraftig, drifitg dame i Botswana som driver sitt eget detektivbyrå. Mye god og lun humor her, samtidig som man får ett innblikk i et dagligliv som er noe ganske annet enn det vi selv kjenner til.

5. “Narnia”-triologien av C.S. Lewis

Her behøver jeg vel ikke en nærmere utdyping tror jeg. La fantasien bestemme og ta meg med til et spennende, mysisk og skummelt eventyrland!

“Skyggelandet” av Tom Egeland

“Skyggelandet” av Tom Egeland er en litt annerledes triller/krimbok en det man vanligvis leser. Her er det ingen kriminaldetektiv eller politi, opplagt mord eller en skurk som skal fanges. Derimot krever romanen at man har et åpent sinn, og at man ikke ser tilværelsens nyanser i bare svart og hvitt, at det faktisk kan være mer mellom himmel og jord, enn det sanselige. Forfatteren selv mener han skriver i gotersjangeren, på lik linje med Bram Stokers “Dracula” og lignende romaner (dette kan du lese mer i etterordet av romanen).

Men tilbake til litt om innholdet. Romanen handler om et ektepar, hvor hun er fotograf med en utsvendende fortid, og hvor han er dypt interessert i folkeeventyr og sagn, og er forsker på området. De bor på den riktige siden av Oslo, og har fått en mystisk leieboer, Viggo. Viggo er ikke som andre unge gutter på 19 år. Han behandles for sine mentale “lidelser” av farens kamerat Wolf. Faren til Viggo er død, men han har ikke forlatt denne verden.

Boken er intenst og spennende, men selvom den er en triller, krever det at man kan lese mellom linjene. Forfatteren skriver godt og velformulert, det er få platte klisjeer. Jeg likte boken riktig godt, og koste meg med den fra første side. Den tilhører kategoriern “bøker man ikke kan legge fra seg” så på et par kvelden var den fortært. Jeg har lyst til å lese flere av Egelands bøker, hvis det viser seg å være like gode som denne.

God leselyst!