Blog Archives

“Jenta som lekte med ilden”

ilden.bmp

Dette er bok nummer to om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander, og jeg synes nesten denne var bedre enn den første. Larsson tar med seg leseren inn i en verden, hvor intrigene ikke er slik som man i første omgang skulle tro det var. Han er rik på detlajer, som gjør at leseren har stor glede av hans romaner. Jeg synes at krim ofte blir forutsigbart, men Larsson overrasker meg som leser hele tiden. Helt til siste side bevarer han spenningen og interessen, og man lever seg inn og med personene i hans fargerike persongalleri. Dette er en roman som man ikke kan legge fra seg, og selv om den kan for noen virke for tykk til å gå på, så flyr sidene fort. Det er ikke plass til dødtid i denne romanen og man blir stadig drevet fremover av uventede vendinger som historien tar. Jeg vil ikke røpe noe av handlingen, for jeg håper det er flere som blir like overrasket i positiv forstand som jeg ble. Nå gleder jeg meg til å gå løs på siste roman, selvom det er med et vedmodig hjerte. Skulle så gjerne ha lest mer av denne type krim, og gjerne med kombinasjonen Blomkvist/Salander.

“Livets godskap”

livets-godskap.bmp

Dette er den femte boken om Mma Ramotswe og hennes detektivbyrå nr 1. Jeg ble nok en gang sjarmert i senk av denne flotte damen fra Botwsana og hennes tradisjonelle figur, også bokstavlig talt. Den er skrevet med varme og kjærlighet om en befolkning, en kultur og et land som er så utrolig forskjellig fra kalde Norge.
I denne romanen begynner Mma Ramotwse å bli lei av å være forlovet med L.J.B Matekoni, og en driftig dame tar affære. Selvom det også i denne boken er et mysterium som må løses, kommer det i skyggen av den virkelige fortellingen, om vanlige, varme mennesker i Botswana. L.J.B Matekoni får også noen uvante prøvelser både på det ene og det andre plan som må bestås, mens Mma Ramotwse får bruk for sin kvinnelist.

 Jeg har neste bok liggende klar, og jeg gleder meg til å lese mer om denne driftige damen.

“En shopoholiker med baby”

baby.bmp

Denne romanen er ikke for de som vil ha noen intellektuelt og utfordrende, men for de som vil ha en avkobling i hverdagen, som et alternativ til tv3s såpeserier. Den er til tider morsom, og tar kanskje noen andre veier enn det jeg som leser hadde trodd, men noe mer enn det er det ikke å si om den. Den er ikke spesielt krevende,noe som gjør at den er svært lettlest og går fort å lese. Grei og enkel underhodlning, men dessverre ikke noe særlig mer enn det. Den er full av klisjeer og Hollywood-endinger. Selv blir jeg sliten og litt lei av hovedpersonen, og jeg var glad for at den ikke var lenger.

“Vinter i Madrid”

vinter.bmp

Denne romanen har hovedhandlingen lagt til Spania, etter borgerkrigen og før 2 verdenskrig bryter ut. Vi følger tre gutter som gikk på den samme kostskole i England, og alle tre, på hver sin måte har fått et spesielt forhold til Spania. Vi følger hovedpersonen Harry, og ser mye av innholdet i romanen med hans øyne. Jeg syntes det var grei lesning, men jeg savnet de store høydepunktene. Forfatteren er en kunnskapsrik kar, og det var kanskje det jeg likte best med hele romanen. Man vet kanskje ikke så mye om hvordan forholdene i Spania var i denne mellomperioden, og ved å lese denne romanen, får man et godt innblikk i hvordan enkeltmennesker og grupperinger opplevde denne situasjonen. C. J Samson har et godt og enkelt språk, som gjør teksten forholdsvis lettlest.

“På flukt”- Marklund og Eriksson

paflukt.bmp

Noen bøker er slik at man ikke kan legge den fra deg, selvom du vil, fordi du blir så engasjert i den. Dette er en slik roman. Jeg plukket den med meg fordi jeg trodde at dette var en ny krim i Marklund-stil, men så feil tok jeg. Dette er historien til Maria Eriksson, en av forfatteren av romanen. Hun forteller sin selvbiografi om hvordan det var å være ung, svensk kvinne, og forelske seg i feil mann, en flyktning fra Libanon , “mannen med de brennende øyne”. Fra å være et rosenrødt kjærlighetforhold, utvikler dette seg til å bli et mareritt, for Mia (Maria) og hennes nye ektemann og barn. “Mannen med de brennedne øyne” er voldlig mot Mia, og dette utvikler seg mer og mer, tilslutt så klarer han nesten å drepe henne. Mia og familien må flykte, men stadig vekk klarer “mannen med de brennnende øynene” og hans kamerater å finne dem. De slipper ikke unna, og terroren og volden blir stadig grovere.

Jeg ble grepet av denne historien. Kanskje fordi den kunne ha handlet om meg eller deg, men også fordi den er så rå, ærlig og brutalt, og at den ikke er fiksjon, gjør det hele verre. Det var flere ganger jeg ikke klarte å lese videre, fordi jeg syntes at det ble for voldsomt. Men jeg er glad jeg gjorde det, for dette er en av de beste leseropplevelsene jeg har hatt på lenge.

“Menn som hater kvinner”- Stieg Larsson

kvinner.bmp

Dette er vel det jeg nesten vil kalle den fullkomne kriminalroman, den er spennende, engasjerende, og ikke minst, man blir overrasket over hvillke vendinger romanen tar. Man blir dratt med i dragsuget, og etter hvert vikles man inn i en horribel historie. Larsson skriver med overbevisning og har et levende språk, og selvom dette er en krim, er han god i bruk av antydningsens kunst. En fullverdig leseropplevelse. Det er ikke mange kriminalromaner som går under huden på en, men det gjorde altså denne.

“Ligge i grønne enger”- Anne B. Ragde

enger.bmp

Da jeg er ferdig med triologien om Torunn Neshov, eller er jeg det?? Det ble sagt at dette var siste romanen i serien, men jeg synes fortsatt slutten var vel overraskende, og hang for mye i løse luften, til å kunne få karakteren godkjent og bra jobba. Jeg synes ikke forventningene mine ble innfridd, selvom Ragde har gode skildringer og flere pussige situasjoner. Jeg venter på at det skal komme noen gode lyspunkt som gjør at dette faktisk kan komme til å ende godt, men neida, det hele går nedover i utforbakke. Så blir det nå spennende å se om det kommer en oppfølger, for etter min mening, bør det det, slik at man føler at ringen er slutten og verden er tilbake i harmoni.

“Livstid” av Liza Marklund

livstid.bmp

Det er jo ingen hemmelighet at jeg er en ivrig leser av denne svenske damen. Og det var med glede og forventning at jeg åpnet denne boken. “Livstid” er en direkte etterfølger av romanen “Nobels testamente”, og derfor har jeg gledet meg til å lese videre om Annika og Thomas, og deres barn, samt de spennende sakene Annika rotere seg inn i som journalist i en av Stockholms aviser. Jeg likte denne romanen meget godt, men dessverre klarte den ikke å engasjere meg så mye som i “Nobels testamentet”, hvor spenningsnivået lå høyt. Her var den krininelle saken kanskje ikke det mest spennende i romanen, men heller hvordan forholdet til Thomas og Annika utviklet seg. Jeg må ærlig innrømme at jeg skummet noen sider, for jeg synes det til tider ble litt langdrygt. Men det må sies, jeg koste meg med denne boka, og gleder meg allerede til neste roman kommer. Jeg håper virkelig ikke Marklund legger pennen på hyllen etter denne.

“Usynlige brødre” Kurt Aust

aust.bmp

Kurt Aust er nok en forfatter jeg har i bokhyllen, men som jeg ikke har fått lest noe av, og det er synd. Med “Usynlige brødre” klarte han å vekke min interesse iallefall. Den har et ledig og godt språk, samtidig som han viser store kunnskaper, ikke bare som forfatter men også som fagmenneske. I denne romanen står Newton sentralt, og en kriminalgåte skal nok en gang løses. Matematikeren Even får en selvpålagt oppgave å finne ut hvorfor hans ekskoe Mai Britt tok livet av seg, og etterlot to små barn.
Aust drar med seg leseren gjennom en spennende reise, som også gjør meg kjent med  ukjent side ved Newton. Selvom det i enkelte partier kan bli noe langdrygt, så syntes jeg romanen var virkelig  verdt å lese.

“Liljer fra Jerusalem”

liljer.bmp

Denne romanen ble lagt inn på ipoden før vi dro på vinterferie. Jeg kjenner ikke til forfatteren fra før, men jeg ble litt fanget av tittelen på boken, så derfor tok jeg den med. Mine forventninger var heller små, men heldigvis ble jeg kjapt gledelig overrasket. Dette en en type krim som stiller seg i samme rekke som “Da Vinci-koden”, “Sirkelens ende”, “Vaktens poktere” og “Den siste tempelridder”, hvor man etter hvert som kriminalhistorien utvikler seg, skjønner at det som er sakens kjerne er noen skrifter eller arkeologiske funn som vil rokke ved dogmene, de åpenbarte sannhetene, til de tre store monoteisksiske religionene. Det som gjorde at jeg ble sjarmert av denne romanen, og ganske raskt ble sugd inn i fortellingen, var at den stadig skiftet synsvinkel, og det var overraskelser rundt hver hjørne. Slutten var like spennende som jeg hadde håpet, og til å være en kriminalroman, griper den leseren hardt ved hjerterota. Man blir rett og slett litt lei seg, når siste ord er lest. Jeg tror nok jeg skal spore opp flere av romenen til Gert Nygårdshaug, så får jeg håpe at de også byr på like givende leseropplevelser som “Liljer fra Jerusalem.”

“Ewa Morenos sak” – Håkan Nesser

nesser2.bmp

Jeg må si at Nesser overrasker stort i denne romanen. Jeg har som sagt bare lest en før, og det var ingen høydare, derfor har jeg kost meg gjennom denne krimromanen med stor glede. Her er det flere historier som vikles inn i hverandre, og man forstår litt etter litt, at verden er ikke akkurat slik som man trodde i utgangspunktet. Vi følger kriminaletterforsker Ewa Moreno på hennes etterlengtede ferie, men det viser seg raskt at hun ikke kan la jobben bli igjen hjemme. Den ene historien nøstes opp, og elven tar stadig nye vendinger, noe som gjør at Nesser denne gang (i motsetning til “CaremBole”) holder leseren på tå hev hele tiden. Det eneste jeg har å utsette på Nesser denne gang, er at slutten nok en gang blir litt enkel og litt for kort. Kanskje han burde ta et skrivekurs om hvordan lage gode slutter? Uansett, så var dette fornøyelig lesning. Ingen stor klassiker, men spennende og underholdningsfaktoren var høy.

“Paktens voktere” – Tom Egeland

vokter1.bmp

Nå har jeg lest siste roman til Tom Egeland, og jeg må nok enda en gang ta av meg hatten og bøye meg i støvet. Dette er en roman som er spennede og mystisk, og morsom, og ikke minst underholdende fra første side. Igjen møter vi Bjørn Belto (“Sirkelens ende” ) arkeologen som oppdager og avdekker intrikate hemmeligheter og koder som strekker seg tilbake til Snorres Island, og vi følge med i hans reise gjennom symboler, mennesker og utgravninger, for å tilslutt få løst oppdraget.

Jeg liker jo godt Egenlands skrivestil, hans språk og lune humor. Men før man gir seg i kast med denne romanen, bør man kanskje ha lest den forrige, slik at man får mest mulig ut av “Paktens voktere”. Det er flere referanser til “Sirkelens ende”; og forfatteren setter det nesten som en forutsetning at man har lest den romanen.

God leselyst! La deg rive med i en verden av symboler og mystikk. Dan Brown; gå hjem og vogg. Du klarer dessverre ikke å handle opp med Egeland.

“Skrivemaskinkurs for menn” -McCall Smith

untitled2.bmp

Dette er fjerde romanen om Mma Ramotswe som eier og driver Damenes detektivbyrå nr 1. Hun er forlovet med den lokale bilmekanikeren, og sammen har de to adoptivbarn. Handlingen er lagt til Botswana, nærmere bestemt byen Garbone. Hvis man ønsker en krimbok som er så nervepirrende at man ikke tør å lese den alene, er dette ikke romanen man bør lese. ”Skrivemaskinkurs for menn” er en varm skildring av et samfunn som er langt fra det vi opplever her i Norge, og forfatteren skriver med en lunhet og forkjærlighet for sine karakterer, som er varme hverdagsmennesker som griper om en hardt rundt hjerteroten. Dette er blitt en lun og varm serie, som man ikke kan gå forbi i bokhyllen. Jeg gleder meg til neste roman kommer, for dette er for meg blitt en ”må-leses”- serie.

“Caram bole” av Håkan Nesser

nesser1.bmp

Jeg har aldri lest en eneste roman av Håkan Nesser før, og nå forstår jeg godt hvorfor. Etter å ha pløyd meg gjennom ”Caram bole”, frister det ikke å lese mer av denne forfatteren. “Caram bole” er en rotete og kjedelig krimroman, som mangler tydelige spenningskurver og fremdrift.Selvom persongalleriet er lite, er det rotete og uoversiktelig.Det er vanskelig å forstå hvilken etterforsker som er hvem. Slutten er heller kjedelig og forutsigbar enn overraskende, og minnet om denne boken står som et platt forsøk på å skrive spenningsromaner. Jeg håper virkelig at resten av Nessers produksjon er bedre enn denne romanen.

“Snømannen” av Jo Nesbø

untitled1.bmp

Da har jeg også endelig fått lest siste bok i  historien om Harry Hole og hans krimsaker som må løses, gjerne ved hjelp av prosedyrer som ikke er anbefalt fra Politihøgskolen. Merkelig nok, ender det jo, med at Harry Hole, Oslo Politiets fordrukne superhelt, løser saken.
Uten å røpe for mye av handlingen, til de som ennå ikke har lest “Snømannen” må jeg si at Nesbø har stadige spenningskurver som avløser hverandre, så man blir nesten litt forpustete i all actionen som rulles frem.  Hole gjør en god jobb,og Nesbø klarer å stadig skape ny spenning og drive historien fremover, slik at den til slutt biter seg selv i halen, som en sirkel. Romanen har et lett og ledig språk som engasjerer, og Nesbø skriver om sine hovedpersoner med en naturlighet som gjør at man tror man ser Harry Hole sitte der med en halvliter, hvis man kikker inn i Schrøders. En god roman, selvom jeg må innrømme at det siste lille avsnittet står for meg, som en liten gåte. Kanskje er jeg ikke skarp nok til i forstå billedbruken her, men hvorfor er den delen med?