Blog Archives

Reveenka

Kjennetegnet for en god oppskrift for meg, er at jeg kan strikke den flere ganger uten å miste lyst og motivasjon. Reveenka-vottene er et mønster som jeg gladelig strikket en gang til. Det første paret var til Lille E, og da han så dette ferdige paret, ville han da dette også. Dessverre kan han ikke det, da disse går i gavehaugen/ mulig påskemarked jeg plutselig sa ja til å være med på.

 

Garnet er ymse rester. For noen år siden dro jeg og Strikketrollet til Tallin, og den orange bunnfargen som er brukt kommer derfra. Mønsterfargene er en rest med pt2 og tynt ullgarn kjøpt i Århus hos Fandango. Etter en rundt i milovann ble vottene like myke og gode som jeg hadde håpet.

 

Selbu-dilla

Det er ikke ofte jeg strikker det samme mønsteret flere ganger, men etter at vottene til Store M var ferdige, tok det ikke mange minuttene før jeg rotet i skuffen med finull og pt2 for å finne garn til nye votter. Disse er strikket i pt2 og jeg er mye mer fornøyd med mønsteret. Det ble jevnere, tykkere og varmere.

Tommel opp for selbu!

Votter til bursdagsgutt

Så har store M blitt 11 år, og som alle viktige personer feires det i det vide og de brede, både med barnebursdag, voksenbursdag og nærefamiliebursdag. Og som alle bursdagsbarn må jo han selvsagt få noe hjemmesnekra av den strikkeglade mammaen sin. Vottene var egentlig ikke planlagt som en bursdagsgave, men det bare passet seg slik. Og mottakeren ville selvsagt ha den på i dag på skolen (*stolt mamma*)

Mønsteret er fra Sandnes sitt temaheftet 42. Og siden jeg må kjøpe garn når jeg kjøper hefte, kjøpte jeg med orginalgarnet for mønsteret; nemlig sisu. Jeg tror jeg ikke kommer til å strikke votter av sisu igjen. Jeg synes det ble ujevt og hullete, i motsetning til å når jeg bruker ren ull som finull eller pt2. Fordelen er selvsagt etter mye lek ute, kan de bare slenges i vaskemaskinen for å bli rene igjen.

Uansett; vottene stakk avgårde på skolen i dag, og jeg har en ny vott på pinnene i samme mønster. Denne gang i rester fra pt2 fra Rauma, og jeg ser allerede nå at det fungerer bedre. Mønsteret blir jevnere og vottene tykkere.

 

Lilla bær?

Enda et par votter fra Vottelauget ble pakket inn og lagt under et juletre. Disse vottene er strikket i pt2, og er en julegave til min kusine. Hun er veldig glad i lilla, og da er det klart man må ha votter som passer ytterjakka?

Egentlig begynte disse vottene som et helt annet mønster, nemlig den nye bygdevotten. Jeg er en ganske grei strikker, men mønsteret fikk jeg ikke til å gå opp. Votten ble stor og vid, og mønsteret ble rart. Underlig. Er det bare jeg som har mistet helt taket på vottestrikking? Frustert og mildt sagt oppgitt tok jeg med meg votten til den lokale garnbutikken og spurte om det var meg eller mønsteret det var noe galt med. Det var godt å få bekreftet at det var feil med mønsteret. Puh. Votten ble delvis rekket opp, og nytt garn kjøpt inn, og nytt mønster kom på pinnene, denne gang “Blåbærskogen”, men med lilla bær. Mottakeren ble i alle fall veldig glad! Og jeg digger mønsteret – glad for å slippe tommekile 😉

 

Det var en gang et par eventyrvotter

Det var en gang en liten gutt som ønsket seg et par votter, og siden moren var glad i å strikke, og hadde at lager av garn som var like langt som herfra til Soria Moria slott, var det ikke noe problem å oppfylle den lille guttens ønske. Han fikk lov til selv å velge hvilket mønster han ville ha, og hvilke farger som skulle brukes. Den vesle gutten satte seg ned foran den varme ovnen som lunte så godt i ryggen, og bladde i boken «Eventyrvotter» av Vottelauget. Moren tok så pinnene fatt, en maske etter den andre. Siden mønsteret var lett å memorere tok det ikke lang tid før vottene til den lille gutten var ferdig, og gutten ble glad, og ville ta dem med på tur i skogen.

 

På hver sin hånd ble vottene med ut i skogen, og de gikk lang og lengre enn langt før de fant en bålplass og gjorde opp ild. Her var det fine trær, så moren til den vesle gutten fikk tatt noen bilder av de fine vottene, før den slemme stormen Urd om ridende på nordavinden.

 

Da uværet og vinden hadde blitt så kraftig, bestemte de seg for å ta med vottene inn i huset igjen. Det var blitt mørkt og solen var på vei ned, så det var på tide å reise hjemover. Turen tilbake gikk fint, og vottene fikk kjenne på både stein og kvist, og endelig nådde de målet; hylla i gangen hvor de fikk hvile seg og samle krefter til nye eventyr.